Søndag 29 Mars

Siden jeg har fått meg blogg, så tenkte eg rett og slett at eg sgo skriva litt på an! Igår gjorde eg det som eg lenge har sagt eg sga gjørr! Satt på et utested i stavanger sentrum med strikketøyet mitt! Det va forsvinnande få blikk eg fekk av det, så neste gang får eg vel prøva å setta meg på hall tolv, men det va virkelig ein opplevelse å sitta på Sting (tror eg) og strikke på teppet mitt!

Ellers så har me jo altså snudd klokkå! AO! eg sto då altså opp kl 11 trodde eg, men neida då va jo klokkå allerede blitt 12! skjønne ikkje det" ha klokkå lik allti! Ny kampanje! Ellers anbefales på sterkeste å komma seg ud i det nydelige været! Idag va årets fyste tur uden Jakke!

En sjangse til
novelle fra Elli`s gale univers

«kjære Gud! Jeg er bare 18år, la meg leve!» det var en varm og lys sommerdag, skoleklokkene ringte ut etter siste time. Himmelen er blå og sola blinker lyst, vinden blåser mykt over bjørketrærne, fuglene kvitrer og jeg er fri!

Tidlig på morgenen hadde jeg tigget mamma «vær så snill, la meg få låne bilen mamma, jeg er for gammel til å ta bussen!» Hun gav seg, hadde tross alt brukt tretti tusen kroner på sertifikatet mitt.

Jeg løper over parkeringsplassen, kaster den slitte ranselen min baki den flotte røde bilen til mamma! Snart er jeg bak rattet og suser ut av skolens parkeringsplass. For en fantastisk følelse, jeg er fri som fuglen, har fri til neste morgen klokka åtte, skal kjøre og nyte dagen, været og ikke minst friheten med bil!

Det spiller liten rolle hva som egentlig hendte, jeg gav bilen alt jeg hadde – nøt friheten i fulle drag. Plutselig kom det en dame i veien foran meg, hun beveget seg så ufattelig langsomt med rullatoren sin, jeg svingte unna, kunne jo ikke treffe henne! Jeg så et blink, en trailer kom imot meg, jeg hørte et overdøvende brak. Så ble alt stille, helt stille!

Smerten stakk intenst i hele kroppen min, kroppen vred seg med innsiden ut, og så kjente jeg ikke noe mer, jeg så folk komme strømmende til. Det blinket i blålys, jeg så brannfolka, ambualansearbeideren kom og sto over meg, det kom en lege. «Hvorfor gjør de ingenting», til slutt trekker en politimann et hvitt laken over hodet mitt. Jeg vil skrike «Nei! Ikke gjør det, jeg er jo bare atten år! Jeg har hele livet foran meg! La meg leve!»

Jeg blir lagt på et rom med gule vegger, ligger i en seng, den skal sikkert være varm, men jeg kjenner ingenting. «Hva skal skje nå! Mamma jeg vil hjem» jeg skriker, men ingen hører. Mamma og Pappa kommer inn til meg, de gråter, hvorfor må jeg se mammas øyne i det verste øyeblikket i hennes liv?, lillebror tørr ikke å ta på meg en gang. Hvorfor måtte jeg høre pappas stemme når han ser ned på meg og sier «ja, det er dattera mi»

I begravelsen er det ennå verre, vennene mine kommer forbi den hvite kista mi, de legger nydelige røde roser på den og de gråter. Hvorfor må jeg se dette? Pappa går som om han er en gammel mann, og mammas øyne er røde etter gråten. De bærer meg ut til kirkegården, presten kaster jord over kista mi «fra jord har du kommet, til jord skal du bli» Jeg vil skrike ut «Nei, nei! Jeg vil leve, jeg er jo bare 18år»

«Kjære Gud, vær så snill gi meg en sjangse til, jeg lover deg hvis du bare gir meg en eneste sjangse til skal jeg bli den mest omtenksomme billist i hele verden! Vær så snill Gud – gi meg bare en eneste sjangse til!»

Dagens lille budskap frå meg e då altså : Kjør forsiktig, det e ikkje allti me får ein sjangse te!
Hilsen meg og trygg trafikken min:)